Torsdagstur

Endelig en dag med klarvær. Det kom 5 riesen og meg til Torsdagsturen. Vi hadde som vanlig en trivelig tur langs havna, og ut på moloen. I dag var far med. Han skulle være fotograf, men ble borte. Neste gang tar vi med halsbånd og kobbel sånn at han klarer å holde følge med flokken.

Trivelig å gå langs moloen en lys og fin ettermiddag.

Her er jeg, Zaico, Mia, Zappa og Sara med våre tobeinte. Tobias var gått hjem for å delta i bursdagsfeiring.

Vi har gått gjennom Glasshuset, og fortsetter oppover gågata.

Enhver familie må ha en hund!

Så avslutter vi turen med en prat utenfor det som engang var "Corner - cafe".

Vinter og vår

I går var det vår. I dag tok vi turen opp Storliryggen, og der hadde vinteren enda et godt grep.


Da vi kom hjem fikk jeg ekte gnagis ute. En luksusdag for en hund.


Så kom det ei hagelbyge, og vi måtte komme oss inn i huset. Og inne skal vi være til det blir varmere i været, tror Marit....

Storsjarmøren Teodor

I dag traff vi Teodor, og endelig fikk Marit ta et bilde. Teodor traff vi i vinter, og han logret seg inn i Marit sitt hjerte. En sånn en burde jo ikke være noe for oss. Så da jeg var i kennel i januar brukte jeg første formiddagen til å se på utvalget av kavalerer. Jeg bestemte meg fort for en cavalier, og da vi skulle inn etter første uteøkta flytta jeg bare inn til han. Vi hadde ei fin uke sammen, og jeg hadde det bra i kennel! Etter det var konklusjonen klar - en sånn kavaler kunne vi godt tenke oss i familien. Kommer tid, kommer .... kanskje en hund til.

Småtasser

Hei folkens, her kommer en viktig melding fra en voksen dame. Pass opp for småtasser i familien! I kveld traff vi igjen denne kusina mi på turen vår. Gjett hvem som ble fotografert? Det var lille Rubi. Får håpe hun snart blir stor.

Jeg ble plassert på mors fang for jeg skravlet for mye. Hunder skal visst være stille når menneskene snakker. Jeg synes det ble litt for mye styr. Hun lille-berta løp omkring, og hilste på alle guttene som kom forbi, både små og store. Hun får gjøre akkurat som hun vil, lille tøffe Rubi. Og en ting til, menneskene hennes bærer rundt på teppe og sekk, sånn at hun skal ha topp comfort til enhver tid. Der blir det nok en ny førstedame i det hjemmet også. Ja jeg prøvde å si fra, men fikk altså ikke lov å si så mye.

Vårtegn

Vårtegnene kommer seint i år. Hestehoven lyser opp i bakken, og minner om varmere dager. Det er hygglig med blomster, men ikke rare greiene å ta bilde av. Siden jeg er oppdratt til å være fotomodell plasserte jeg meg oppi bakken som best jeg kunne. En stund kunne det virke som det var disse blomstene som var prioritert, men sånn var det selvsagt ikke. Det var nok bare en liten forglemmelse. Jeg vet at jeg varmer mennesket mitt aller mest.

Ut på tur, aldri ....

Nei, sur er jeg ikke. Men i dag lurte jeg på om ikke turen ville bli for strevsom. Jeg holdt god avstand til mennesket som la i vei mot fjellets topp. Heldigvis har Bodømarkas venner satt opp benker sånn at damer som meg får en hvil i bakken.

Endelig på toppen av Veten. Her poserer jeg med utsikt mot Landegode.

Retningsskiva på toppen som viser vei til mange andre fjelltopper. Jeg ser mot Lofoten.

On the top of.... Bodø

Hurra, Aiko er kommet! Dagen er reddet, og alle sorger er glemt. Jeg trives sammen med en sånn kjekk gutt. Nå kan vi være flere sammen på tur, og da blir det mer sosialt og trivelig.

Fjellklatreren Dina!

Aiko og jeg før vi begynner på nedturen. Vi fikk være uten bånd hele turen. Men fotografen skravlet, og bildene uteble. Sånn kan det gå. Håper Aiko kommer, og går flere turer meg meg. Han er nemlig superkjekk!

"Jomfru Maria"

Ja, jeg er et kjært barn med mange navn. Tonefallet forteller ofte noe om innholdet i det nye navnet. Nå blir jeg kalt jomfru Dina, og det med nøytral eller trist stemme. Dette går over min forstand. Skal det prates, må det være klar tale.

Vanligvis er jeg ei skikkelig glad røverjente. Jeg inviterer til lek, i stedet for å hilse pent. Men nå må ingen komme nær meg. Vennene mine skjønner lite når jeg bare står helt passiv med halen ned, og brumler. Men mine hormoner forteller meg at noe er på gang... Marit rister på hodet, og sier at det neppe blir noen ny jomfru Maria. Ett er i alle fall sikkert, det blir noen rolige uker fremover.

Ellers ble det tur med lille kusina mi i ettermiddag. Hun var faktisk ganske grei, og lot meg stort sett gå i fred.