fredag 29. januar 2010

Inferno i hvitt


I dag var det friskt ute. Nettavisa anslo temperaturen til å være 28 effektive kuldegrader. 14 kuldegrader og skikkelige vindkast førte til at turene våre ble kortere enn vanlig.

torsdag 28. januar 2010

En fin dag


I formiddag har jeg vært ute og lekt med frisbee. Det er moro. Jeg kan være flink; og apportere! Dette er en morsom lek, og da blir jeg fort for ivrig. Så må vi slutte når jeg lykkes, men da bjeffer jeg i protest.

I ettermiddag var vi på "Torsdagstur" med Schnauzervenner. Det kom 3 store og 2 mellomstore. Det kom noen dverger også, men de synes 8 kuldegrader og sur vind ble for utrivelig. Dermed la vi 5 "store" i vei. Det var kaldt, men det ble en fin tur. Og så var det godt å komme hjem til dagens store måltid og en god ettermiddagslur.

lørdag 23. januar 2010

Spa-opphold

Nå er jeg reiseklar; jeg skal hjem igjen!


Her nyter jeg mitt griseøre en lørdag formiddag; jeg er opptatt og kan ikke dra hjem før jeg er ferdig med delikatessen.

Hei, nå er jeg hjemme igjen. Jeg har vært på et nytt hundepensjonat. Og der har jeg hatt det fint. Da Marit kom, og skulle hente meg var jeg opptatt; jeg hadde fått griseøre! av min "nye" matmor. Jeg var opptatt og hadde selskap, og så kom det inntrengere og jeg boffet! Da jeg så fant ut at det var gamle kjente ble jeg glad og hilset, men så fortsatte jeg å spise på griseøret. Etter 6 døgn på hundepensjonat var jeg blank i pelsen, kvikk og glad. Jeg vandret av sted med høy haleføring. Alt tydet på at jeg har hatt det bra.
Det er nemlig sånn at Marit er blitt litt skeptisk til kennelopphold. Jeg har før vært matt i pelsen og nærmest apatisk, men ikke denne gangen. Min eier vet at jeg kan være en "håndfull". Jeg er glad, snill og selvstendig. Og noen synes at det fort blir for mye styr med meg. I tillegg er jeg vant til at det nesten alltid er noen i nærheten. Så total isolasjon og lite stimulering passer meg dårlig. De to siste årene har mine folk vært lite lysten på å reise fra meg, men nå ser det ut til at muligheten igjen er tilstede.
Marit fikk en god følelse for dette stedet på Fenes allerede da jeg kom dit. Da kom det et trivelig menneske med hundelukt og hilste på meg. Så var det alle luktene da... spennende... jeg vandret i vei; hadde det travelt med å finne ut av alt det nye. Dermed ble jeg så opptatt med mitt at jeg glemte "mine" folk og deres sinnstemning for en stund. Og så er det sånn at jeg lever i nuet, og forholder meg til nye folk og nye omgivelser. Så når jeg blir ivaretatt har jeg det godt. Marit er helt sikker på at jeg har hatt rene spa-oppholdet på Fenes, og da kommer jeg tilbake dit om jeg trenger noen dager med avveksling. Så vi sender en takk til folkene på kennelen, og anbefaler stedet til andre som trenger noen dager uten sin matmor eller -far.

søndag 17. januar 2010

Søndagstur

I dag har vi vært ved Vågøyvatnet, og tatt bilde på isen. Når det blir kveld skal jeg gjøre nye og spennende erfaringer, men det skal jeg fortelle mer om senere.

fredag 15. januar 2010

Om sola

Sola det er meg; jeg er mor si sol!


Men det finnes ei anna sol også, og den er Marit veldig opptatt av. Det er ikke mørketid i Bodø selv om sola er borte i flere uker. Det er Børvasstindene si skyld. Disse flotte fjellene som så mange tilber. For hva er vel en bolig i Bodø uten fri sikt til nettopp disse fjellene? Så folkenes mitt hi vender mot havet i vest, og på en god dag ser vi Værøy. Dette gjør at vi noen ganger må ta bilen og kjøre til "riktig" side av byen. Kaldt og forblåst; så nå begynner vi å lure på om ikke vi har det bedre her på vestkanten?


Ialle fall, fra og med 8. januar venter vi på sola. Og onsdag 13. januar var den her. I dag dro vi til Bodøsjøen, og skulle ta solbilder. Det ble dårlige greier, men sola kom med på bildet.

torsdag 7. januar 2010

Torsdagstur

I kveld har jeg vært på byvandring sammen med 3 flotte schnauzervenner. Vi gikk fra jernbanen til ytterst på moloen, og på tilbaketuren gikk vi gjennom Glasshuset. Jeg begynner å bli litt mer trygg der nå. Det hjelper godt med 3 riesenschnauzere med logrende haler; da kan det umulig være skummelt. Så om barn med ballonger ikke er i sikte så spaserer jeg ganske trygt. Må likevel tilstå at det er fristende å skru opp tempoet litt når vi nærmer oss utgangen. Det er i alle fall fint med variasjon, og nye utfordringer. Så til mine venner og andre Schnauzere som synes dette kan være noe for dem; møt opp på Jernbanen - parkeringsplassen, torsdager kl.18!

onsdag 6. januar 2010

Å nyte livet


Det er kaldt; 10 kuldegrader og vel så det. Og endelig har vi fått ovnsvarme i huset. Jeg er salig, og nyter livet.

Andre hunders erfaringer

Vi må dvele litt mer med nyttårsfeiring. Temaet opptar oss. Jeg lever i nuet, men Marit grubler. Så nå vil hun tenke høyt. Etter den store festdagen fulgte vi en tråd på Canisforumet som het "Slik gikk nyttårsaften". Denne tråden feide litt i alle retninger, men det er alltid noe å hente; noe å lære. En signatur "Zapp" delte noen erfaringer som ble tankevekkende for oss.
Jeg gjengir fritt og løsrevet fra sammenhengen; Zapp hevdet at nyttårsfobi ofte rammet sterke hunder. Usikre og nervøse hunder taklet ofte sin redsel med passivitet. De har et handlingsmønster de kjenner og kan anvende, mens den handlingsorienterte hunden blir uten et alternativ som fungerer når det skumle raser mot himmelen med et vidt spekter av lyd og lys.
Dette ble en måte å forstå min Schnauzers angst på. Jeg har den glade, stolte og selvstendige hunden. Jenta som ordner opp. Er det skummelt så ligger det i ryggmargen at det skal varsles, og deretter buser hun frem med grov røst og reist bust. Hun handler, og "skumleriene" skal stoppes. Så har hun egentlig ikke mer å sette inn; hun har gjort jobben sin.
I forhold til fyrverkeri så blir hundens problem uløselig. Hun har ingen vanskeligheter med skudd generelt. Men fyrverkeri kommer når det er mørkt; det hyler, smeller, freser, lyser og så videre. Hver gang dette oppleves blir hun fratatt sitt handlingsmønster, og hun har ikke noe annet å sette inn. Så hun blir litt redd første året, mer redd andre året og tredje året kommer panikkanfallet.
Fjerde og femte året i hundens liv blir hun skjermet, og hjulpet til å takle uvesenet. Hun begynner å lære at det er mulig å takle dette med tilbaketrekking.
Det denne Zapp forteller meg i sine innlegg er at hunden lærer best og mest ved erfaring så da får jeg støtte for den veien vi har valgt. Hindre panikkanfall, og tilby løsningsalternativ som er til å leve med.
Hunder er forskjellige, men dette er en måte å forstå min hund på. Så jeg sender en takk til Zapp som deler av det som antagelig er erfaringer fra eget hundehold. Vi vil jo gjerne forstå, og handle ut fra det.

tirsdag 5. januar 2010

Vi sto han av.....

Ja, jeg har overlevd nyttårsaften. Er ganske stolt egentlig for det gikk bedre enn forventet. Vi gikk i dekning på hytta. Fra ei anna hytte ble det sendt opp fyrverkeri i tre runder utover kvelden. Vi hadde laget "hule" med musikk til meg på soverommet. Der søkte jeg tilflukt, og slumret fra kl. 21 til kl. 0.15. Da reiste jeg meg opp, rista av meg ubehaget, gikk ut for å tisse og sov så godt til neste dag. Ingen panikkanfall! Så da ble det med det ene i november. Så, nå begynner jeg å få noen erfaringer som er til å leve med. Det er mulig å finne handlingsmønster som jeg kan takle fyrverkerifeiring med uten å avgå med døden. Jeg kan overleve, og til og med klare meg bedre år for år. Så nå er jeg riktig ovenpå. 1.nyttårsdag begynte det igjen å smelle; da satte jeg meg opp, men Marit sa det var greit, og smellene tok slutt. Jeg rømte ikke. Så neste år kan jeg kanskje feire med noen godbiter.