Ja, det er sant - jeg er blitt pasient på ordentlig. Jeg er blitt operert, og snart skal jeg bli frisk.
Må tilstå at jeg ikke henger helt med. For en tid tilbake sa Marit til min lege at nå var det snart løpetid igjen, og deretter skulle hun ha "pasient" i 5 måneder. Vi, den tobeinte og jeg, hadde nemlig helt ulik oppfatning av virkeligheten i forbindelse med hver enste løpetid. I følge Marit var det utrolig mye rart som fulgte med løpetid, svangerskap, fødsel og barseltid. Jeg synes hun gjorde de selvfølgeligste ting veldig vanskelig. Hun får et lite poeng for at vi aldri har sett noe mer til alle disse "valpene". Nå får alle bekymringer reisepass for jeg skal være hund hele året.
Livet som pasient skal jeg ikke dvele for lenge ved. Jeg får smertestillende, og sover mye. Og så får jeg sykepleie 24 timer i døgnet. Det vil blant annet si at jeg sover i mor si seng. Jeg er en snill og omtenksom skapning så jeg tilbydde min tobeinte far Gaupamadrassen min på gulvet. Han takket nei, og forsvant med dyna si. Mennesker skjønner ikke såpass engang - flokken skal være samlet!
I dagene som kommer skal jeg sove mye og drømme. Drømme om sommer, sol og bading. Fine turer og alt som hører med. Og så planlegger jeg å sette tastetrykkeren i arbeid - hun har vært skikkelig lat i sommer - tror hun ramler ut hver sommer. Men nå...
I dag er det 5. operasjonsdag, og bandasjen på magen er borte. Inne må jeg bruke "body" som sårbeskyttelse. Når jeg skal ut får jeg låne topp av Marit. "Bodyen" kommer i kategorien undertøy, og det er ikke uteklær! Er vel i ganske bra form, og ute vandrer jeg freidig i vei med stolt hale. Kjenner jeg begynner å bli en smule irritert over all omsorgen - jeg må da få lov å vaske magen og operasjonssåret mitt sjøl. Jeg vet best!
Lurer på om jeg får en mulighet til å ordne litt med såret?
