Nyttårsaften

Det er dagen før dagen. Jeg har vært ute to ganger med høy haleføring! Vi har registrert noen fyrverkerilyder, men så langt har det gått bra. Vi skulle ha vært på hytta, men avreisa er utsatt. Jeg overlever ikke en nyttårsaften i byen, så i morgen er det bare å komme seg av sted.

Vi har trent med lydCD, hatt DAP og spesialkost. Men panikkangst er ikke lett å behandle. Jeg har gjort små fremskritt; CD-en kan stå på lavt, og jeg trenger ikke å søke tilflukt under senga. Men det må være lavt, og uten hylere og gnistring. Ellers har Marit hatt nytte av kurset med Gry Løberg. Hun sa at det var lov å støtte, ikke trøste. Balansegangen er ikke lett. Men så redd som jeg er så har det vært godt å bli tatt vare på. Jeg er blitt støket på brystet. Og så har jeg fått ekstra med tepper på soveplassene mine. Ute har vi vært forsiktig, og ikke gått for langt bort fra det trygge. Om jeg bare klarer denne nyttårsaften så skal vi søke profesjonell hjelp, og kanskje kan jeg bli litt bedre på flere av mine såkalte "unoter". En ordentlig tøff vakthund skal jo varsle, men min matmor mener nok at jeg ser noen unødvendige spøkelser som jeg kanskje kunne overlatt til henne. Det er en fin tanke om Marit kunne ordne opp i menneskeverdenen , så kunne jeg ordne opp i hundeverdenen. Vi får se, om jeg overlever morgendagen, så skal jeg igjen skrive noen ord. Når vi kommer hjem fra hytta er det et nytt år og nye muligheter. Så da gjenstår det bare å ønske alle mine venner en "snill" nyttårsaften og et riktig godt nytt år.

Jula er over

Jul er forventninger. Plutselig er det gode og forutsigbare livet over; litt spennende og litt skummelt. I jula blir flokken større, og det er stas. Også gaver da; - jeg elsker gaver. Menneskene legger dem i en haug, og så skal det søkes. Men så er det plutselig nye regler. Det skal søkes på menneskevis; - de bruker øynene og leser på små lapper. Kjempedumt for jeg kunne gjort "vei i vellinga". Det er bare mine gaver som teller! De lukter gnagebein, godbiter og hundevenner. Åhhhh, jeg blir dårlig! Så får jeg beskjed om å roe meg ned, og gå på plassen min. Det er så vanskelig... Jeg sniker meg fram til ytterst på løpern... og venter. Og til slutt så får jeg mine pakker. Det er sånn stas. Men jeg får ikke spise alt på en gang. Og i år så var det plutselig en våt flekk på løpern der jeg hadde venta. Det er så urettferdig; yngst og 4 år, og så fikk jeg skylda. Det kunne jo være at noen av de andre var veldig spente, de også? Det var ingen som så at uhellet kom, så da så. Mor Marit var bekymret for mitt liv som hund. Men akk, det er jo juleaften bare en gang i året. God mat og gaver. Jeg gleder meg til neste år, og gaver med god duft.

Å samle flokken

Julematen må i hus. I dag kjørte vi til Grønnås, og kjøpte delikatessefor til meg. Jeg spiser våtfor fra "Vom og hundemat". Det er supergodt! Vi hentet for til et par av mine schnauzervenner også. Så nå kan vi kose oss i jula!

Jeg liker å være med, og å kjøre bil. Det er koselig når flokken er samlet.

Mandag skulle Marit på miniseminar om kvelden. Da var jeg hjemme med far. Det var helt greit. Vi gikk kveldstur,og jeg fikk maten min. Så slappet jeg av en stund, men så gikk jeg og satte meg i trappa ved 21-tiden. Far prøvde å lage godbitspor, men det var vanskelig å konsentrere seg. Mennesket mitt var snart på vei hjem. Vel 21.30 kom hun, og nu undres de tobeinte; - hvordan vet hunden dette? Ja, de må bare undres. Jeg vil at vi skal være sammen. Og når mitt menneske er langt borte da trives ikke jeg.