Å vente....

Nå skal vi på tur - jippi! Det er midt på dagen, og Frost og jeg er fulle av energi. Bur- og bildør er lukket opp, men vi har ennå ikke fått lov til å komme ut. Frost vil gjerne være førstemann ut av bilen, men jeg pleier å få mitt "værsågod" først. Det som er helt sikkert er at vi venter - utålmodig. Det er visstnok farlig å hoppe ut på vei eller parkeringsplass uten lov. Frost har prøvd en gang, og det var ikke smart.

I pinsa tok vi mange turorienteringsposter. Da var vi en dag på Rønvikfjellet. På dette bildet er vi på Rønvikfjellet og ser over til "vårt" fjell. Det er nesten litt rart at vårt fristed på jord ikke ser mer innbydende ut. Jeg kan nesten ikke vente til neste gang jeg får løpe, herje og rulle i lyngen der borte.

Å bli borte...

Vet dere hvem som roter og går seg bort når vi er ute på tur? Jo, det er hun to-beinte. De siste dagene har hun vært helt umulig. Frost og jeg leker, løper og "sloss". Vi har det helt topp, men vips så blir mennesket borte. Jeg bryr meg sånn passelig. Frost derimot, han liker det absolutt ikke. Nå har han skjønt at turguiden er rimelig surrete så nå passer han på. Han vil helst ikke miste henne ut av synet, og om han gjør det, er det tilbake til siste oberservasjonspost og så snuten i bakken  - dermed sporer han dama opp. Deretter må de to sitte og vente litt på meg. Jeg kjenner eieren min. Hun synes hun får for lite oppmerksomhet, og så gjemmer hun seg. Hun er for lat til å rope eller plystre. Lurer på om andre fir-beinte må slite med sånne to-beinte?

Frost med en av mange pinner.

Ellers har vi det toppers på tur nå. Hver dag raser vi rundt et par timer i vårt eget eldorado. Men vi tar oss også tid til bare å være ute og kose oss. Vi har fast rasteplass. Her har Frost sin egen pinne som han finner igjen hver dag. Jeg får stort sett ikke lov til å låne den pinnen. Frost liker å eie, så han om det - det er mange pinner skogen...

Frost med trofeet

 Rett foran meg ligger Frostepinnen - skal jeg ta sjansen?

Trollmor

Og her er vi - englebarna!

Trollmor, det er hun som står nede på veien, og glefser (og fotograferer).

Når vi skal på tur, og nyte vår frihet må vi opp og ned denne skrenten. Nedenfor er det en vei. Ikke helt ufarlig altså. Skrenten er så bratt at alle må klare seg selv. Jeg er dressert til å sitte og vente på toppen til jeg får mitt "værsågod", og så kommer jeg ned. Marit skal ned først. Hun vil sjekke trafikken, og stå ute i veien og passe på sånn at jeg/vi kan komme trygt ned. Frost er blitt ganske flink han også. Men i dag klarte han ikke å vente - stakkars gutt da Trollmor fanget han på den lille hylla han sitter på. Etter at Frost hadde vært ulydig så var det ingen av oss som våget å lee på ei klo før vi fikk beskjed. Så først måtte vi vente til gamlemor hadde tatt seg ned skrenten på alle fire eller fem - deretter måtte vi være med på fotografering. Men så ender historien godt - vi fikk vårt "værsågod" og kunne komme ned til ros og godbit. Så var det inn i bilen og kjøre hjem for å sove.

17. mai

Ønsker alle en fin 17. mai!

Disse bildene tok vi etter turen 16. mai. Fine maibilder med løvsprett og slitne hunder. Ett av meg og ett av Frost. Det er ganske vanskelig å få oss på samme bilde. Den kritthvite ulldotten ødelegger litt for SELVESTE meg. Prøver av og til å jage han bort når han kommer og åler seg inn foran kamera - verdens største linselus. Men Frost er min gode kompis og turvenn, så egentlig er jeg veldig glad i han og tilgir det meste. I morgen skal jeg ta det med ro. Nasjonaldagen er ikke noe for meg - alt for skummel - da blir både små og store to-beinte veldig lite forutsigbare. De oppfører- og kler seg rart, og bråker mye. Så 17. mai sover jeg. Får jeg en liten markatur er jeg veldig fornøyd med dagen.

Frost

Og snart er det sommer...

Årets første bad!

Frost ville vente til senere...

"Fjellgeit"

Vårens dufter....

TurO

Nr. 9 ble min første post i år.

Så var vi i gang. Turorientering er bra for da blir turene mer variert. Årets første tur var i vårt nærområde. Da vi kom til post 10 snødde det! Og på post 11 rota Marit skikkelig. Så der fikk vi hjelp av en liten familie. Og da yngstemann starta forhandlinger om ekstra postgodt for en så umulig post fikk han hjelp fra oss - håper det ble mer enn 1 seigmann til en kjekk ung turorienterer. Totalt ble det 5 poster i dag. Ser fram til flere fine turer.

Her snør det! Synd for det pleier å være fin usikt fra denne plassen på Storliaksla.

Flygeøgle

Savner bloggen min litt. Kanskje vi skal revurdere... Et lite innlegg i ny og ne.. Jeg vil gjerne, men tastetrykkeren min er skeptisk. Hun ble skremt da jeg ble så mye syk. Syntes ikke man skulle dele riktig alt. Jeg har sagt det før - lev i nuet! Jeg er frisk og glad, så glem alle men....

I dag har jeg noe å fortelle, og det er ikke alt som passer på Fb. Jeg var på tur på Nor´sida med Frost. Så hendte det noe forferdelig - det kom en orange flygeøgle seilende. Vi har bilde av den.

Jeg tok halen mellom beina, og ville slett ikke fortsette. Etterhvert klemte jeg meg inn mot bergskrenter for å være minst mulig synlig fra oven. Frost og Marit brydde seg ikke om meg. Frost fikk forresten masse mosjon for han måtte løpe fram og tilbake mellom damene. Jeg skal sende klage til Luftfartstilsynet. Alle får holde seg på bakken!

Frost ler av meg!

Utslitt!

Det er nok best å komme seg hjem og i trygghet.