Og her er vi - englebarna!
Når vi skal på tur, og nyte vår frihet må vi opp og ned denne skrenten. Nedenfor er det en vei. Ikke helt ufarlig altså. Skrenten er så bratt at alle må klare seg selv. Jeg er dressert til å sitte og vente på toppen til jeg får mitt "værsågod", og så kommer jeg ned. Marit skal ned først. Hun vil sjekke trafikken, og stå ute i veien og passe på sånn at jeg/vi kan komme trygt ned. Frost er blitt ganske flink han også. Men i dag klarte han ikke å vente - stakkars gutt da Trollmor fanget han på den lille hylla han sitter på. Etter at Frost hadde vært ulydig så var det ingen av oss som våget å lee på ei klo før vi fikk beskjed. Så først måtte vi vente til gamlemor hadde tatt seg ned skrenten på alle fire eller fem - deretter måtte vi være med på fotografering. Men så ender historien godt - vi fikk vårt "værsågod" og kunne komme ned til ros og godbit. Så var det inn i bilen og kjøre hjem for å sove.
Huffameg, dette så bratt ut... Jammen glad det ikke er sånn her jeg bor! Men godt dere for det meste er flinke og hører på matmor, sånn at dere får gå på tur da, for tur er selve livet, ikke sant?
SvarSlettHei Tassen. Jeg må stort sett være i bånd. Så derfor er vi så glad i denne plassen over skrenten for her kan Frost og jeg løpe og nyte friheten. Litt frihet må vi firbeinte ha for å ha et godt hundeliv. Da er det godt at menneskene våre prøver å finne slike fristeder til oss av og til.
SvarSlettJeg har full sympati med Frost - det er IKKE lett å sitte igjen når matmorer og turledere går foran nedover bakker. Jeg vil helst gå i forveien... Det er godt min matmor ikke er like dressert som din :-P
SvarSlett