Nyttårsaften

Det er dagen før dagen. Jeg har vært ute to ganger med høy haleføring! Vi har registrert noen fyrverkerilyder, men så langt har det gått bra. Vi skulle ha vært på hytta, men avreisa er utsatt. Jeg overlever ikke en nyttårsaften i byen, så i morgen er det bare å komme seg av sted.

Vi har trent med lydCD, hatt DAP og spesialkost. Men panikkangst er ikke lett å behandle. Jeg har gjort små fremskritt; CD-en kan stå på lavt, og jeg trenger ikke å søke tilflukt under senga. Men det må være lavt, og uten hylere og gnistring. Ellers har Marit hatt nytte av kurset med Gry Løberg. Hun sa at det var lov å støtte, ikke trøste. Balansegangen er ikke lett. Men så redd som jeg er så har det vært godt å bli tatt vare på. Jeg er blitt støket på brystet. Og så har jeg fått ekstra med tepper på soveplassene mine. Ute har vi vært forsiktig, og ikke gått for langt bort fra det trygge. Om jeg bare klarer denne nyttårsaften så skal vi søke profesjonell hjelp, og kanskje kan jeg bli litt bedre på flere av mine såkalte "unoter". En ordentlig tøff vakthund skal jo varsle, men min matmor mener nok at jeg ser noen unødvendige spøkelser som jeg kanskje kunne overlatt til henne. Det er en fin tanke om Marit kunne ordne opp i menneskeverdenen , så kunne jeg ordne opp i hundeverdenen. Vi får se, om jeg overlever morgendagen, så skal jeg igjen skrive noen ord. Når vi kommer hjem fra hytta er det et nytt år og nye muligheter. Så da gjenstår det bare å ønske alle mine venner en "snill" nyttårsaften og et riktig godt nytt år.

Jula er over

Jul er forventninger. Plutselig er det gode og forutsigbare livet over; litt spennende og litt skummelt. I jula blir flokken større, og det er stas. Også gaver da; - jeg elsker gaver. Menneskene legger dem i en haug, og så skal det søkes. Men så er det plutselig nye regler. Det skal søkes på menneskevis; - de bruker øynene og leser på små lapper. Kjempedumt for jeg kunne gjort "vei i vellinga". Det er bare mine gaver som teller! De lukter gnagebein, godbiter og hundevenner. Åhhhh, jeg blir dårlig! Så får jeg beskjed om å roe meg ned, og gå på plassen min. Det er så vanskelig... Jeg sniker meg fram til ytterst på løpern... og venter. Og til slutt så får jeg mine pakker. Det er sånn stas. Men jeg får ikke spise alt på en gang. Og i år så var det plutselig en våt flekk på løpern der jeg hadde venta. Det er så urettferdig; yngst og 4 år, og så fikk jeg skylda. Det kunne jo være at noen av de andre var veldig spente, de også? Det var ingen som så at uhellet kom, så da så. Mor Marit var bekymret for mitt liv som hund. Men akk, det er jo juleaften bare en gang i året. God mat og gaver. Jeg gleder meg til neste år, og gaver med god duft.

Å samle flokken

Julematen må i hus. I dag kjørte vi til Grønnås, og kjøpte delikatessefor til meg. Jeg spiser våtfor fra "Vom og hundemat". Det er supergodt! Vi hentet for til et par av mine schnauzervenner også. Så nå kan vi kose oss i jula!

Jeg liker å være med, og å kjøre bil. Det er koselig når flokken er samlet.

Mandag skulle Marit på miniseminar om kvelden. Da var jeg hjemme med far. Det var helt greit. Vi gikk kveldstur,og jeg fikk maten min. Så slappet jeg av en stund, men så gikk jeg og satte meg i trappa ved 21-tiden. Far prøvde å lage godbitspor, men det var vanskelig å konsentrere seg. Mennesket mitt var snart på vei hjem. Vel 21.30 kom hun, og nu undres de tobeinte; - hvordan vet hunden dette? Ja, de må bare undres. Jeg vil at vi skal være sammen. Og når mitt menneske er langt borte da trives ikke jeg.

Gjenglemt!

Jeg ble gjenglemt! Det er sant! Mennesket mitt kledde på seg, sa "ha det bra, kommer snart", og forlot hjemmet. Jeg gikk berserk! Jeg hylte, ulte, remjet.... Da mennesket sto ute ved bilen i veien skjønte hun jo at første forbipasserende ville dra opp mobilen, og melde fra om hund i stor nød. Så hun tok til vettet, og hentet meg. Puh, jeg fikk være med i bilen, og alt var såre vel.

Endelig, etter 4 år har mitt menneske lært. Det er godt å vite at de ikke blir for gamle til å lære nye kunster. Min matmor har altså trodd at hun har sagt "ha det bra, kommer snart", og da har jeg skjønt at jeg skulle være hjemme. Nå vet hun at hun kan si akkurat hva hun vil. Gjerne "abra kadabra". Jeg er en arbeidshund, og har et øye på mennesket mitt hele tiden. Så når hun begynner å ordne med klær følger jeg alltid med. Da sjekker jeg hva som skal skje! Så vet jeg, som regel, om det inkluderer meg eller ikke. Skal jeg ikke være med, kan jeg sove til hun er tilbake.

I går kom turbuksa på kl. 11.30; garantert tur! Forventningene på topp! Ingen diskusjon! Mennesket mumlet noe om å kjøre på apoteket først, HALLO; jeg er en hund! Dette gjør hun ikke ustraffet en gang til: mennesket har lært.

Nå har vi vaska....

Ja, nå er julestria begynt. I går var det pedikyr; en time på stellebordet. I dag kom ladyshaveren frem. Så nå har ører og stuss fått en puss. Det går litt sent med Marit. Hun prioriterer ikke som andre folk. Litt hver dag så blir jeg nok staselig på julekvelden. Etter strevet var det ei lang uteøkt i marka. Marit klaget over lyset. Det var lite lys til fotografering. Ja, ja det er godt å være hund. Maken til syting over livets bagateller. Det var en fin tur, og ferdig med det!

En novemberdag i Bodøsjøen

I dag var vi igjen i Bodøsjøen. Det er ikke så ofte vi er der. Men i dag fikk vi nyte dagen, og sola. Også alle de herlige duftene; skulle ønske jeg kunne fortelle Marit siste nytt. Men menneskene skjønner ikke duftspråket. Marit snakket om min søster Frida, så hun skjønte i alle fall at Bodøsjøen er hennes verden.

Du skal ikke ha andre guder enn meg!

Så står det i skriften. Håper jeg ikke blander sammen noe her. Men jeg blir altså kalt for førstedamen, og nå skjønner jeg ingenting. Vanligvis får jeg all oppmerksomhet, men nå har det skjedd noe. Marit er opptatt; hun taster! I går kveld var det så galt at jeg forlangte å få ligge i fanget med bustehodet oppå stikkordsblokka. Da tastet hun videre med en finger! Ganske morsomt egentlig for da fant hun ikke tastene. Mye av Marits nettaktivitet handler om meg, selvfølgelig. Men nå går det for vidt! Hun har påtatt seg å drifte en webside. Jeg skal da ikke dele henne med mer enn 70 andre Schnauzere og Bouvierer. Hjelp meg, noen må stoppe denne galskapen; alt skal handle om meg! I dag klaget jeg til min tobeinte mormor på 93 år, og hun sa bare at jeg var utrolig bortskjemt. Bare vent til far kommer hjem fra jobb, da skal jeg klage.

Feiring med bismak

For litt siden feiret en av byens menn sin store dag med et gedigent fyrverkeri over havna. Og da kom påminnelsen om tida som nå nærmerer seg. Jeg var vettskremt, og Marit fortvilt. Vi har kjøpt fyrverkeriCD, og prøvd den. Da Marit kunne registrere knitring i høytalerne sprang jeg og gjemte meg under dobbelsenga. Jeg har bur også, men det er ikke sikkert noen ville kommet og lukket døra, så da ble det senga. Langt om lenge kunne jeg lokkes frem med godbiter, men angsten var slem.

Etter først å ha kjent på håpløsheten er vi nå i gang å trene igjen. Det er en av grunnene til at det lages mye blodpølse godbiter hjemme hos oss om dagen. Marit ble tipset om å undersøke hva jeg valgte om blodpølsa var i stekovnen. Vel, jeg forlater ikke kjøkkenet; - den saken er klar. Jeg har da nok av hundevenner som vet hva min matmor pleier å ha i lommene! Vi gjør også kunster på kjøkkenet for ustekt blodpølse!

I tillegg til dette har vi blitt tipset om ei lydfil med fyrverkeri, vi har fått gratis DVD og Marit har meldt seg på seminar med Gry Løberg.

Så vi overlever kanskje i år også. Selve nyttårsaften søker vi tilflukt på hytta, men vi må jo komme oss gjennom alle dagene før og etter.

Godbiter - verdens beste

Gjett hva som er i ovnen? Verdens beste godbiter! Og her sitter jeg, og har ingen planer om å flytte meg. Jeg er en ekte kjøkkenskriver, og dette er til meg; garantert. Aller best er blodpølsa når den ikke er stekt, men Marit sier den må i stekovnen ellers blir det bare søl. Det må være rett sort; - den uten rosiner. I dag kom hun med kamera, og da var jeg snar å utføre kunsten "å skjemmes". Det var lønsomt for ovnsdøra kom opp, og vi fisket ut et par biter. Herlig!

Uorden i barten

I dag tok vi turen til Bodøsjøen. Inspirert av bilder i en annen schnauzerblogg. Trodde vi skulle få fine bilder i solskinn, men sola forsvant og vinden tok skikkelig tak i bartene.

Hundevenner

Jeg har ikke så mange hundevenner. Da jeg var mindre lekte jeg vilt med andre firbente på engnede plasser. Mor trodde det var bra for meg. Nå har hun funnet ut at slik lek ikke er bra, men akk så morsomt. Jeg blir nemlig aldri voksen. Lek er livet. I alle fall, nå som jeg oppfører meg bra vil Mira være venn med meg. Hun er nydelig. Ganske bestemt også forresten. Hun krever pen og damete oppførsel av meg. Det godtar jeg. Så i dag hadde vi fotoseanse.

Tur til Asylsetra

I dag ble det markatur til Asylsetra. Vi gikk opp Mellomveien til Vågøyvannet, og jeg fikk være løs; yipii. Det er ikke ofte! Marit er så redd for at jeg skal boffe til folk vi møter, men i dag oppførte jeg meg eksemplarisk. Men så traff vi også en eksemplarisk mann. Han synes nok det var en dagligdags ting å møte ei svart busteberte på turstien. Så da var det ingen grunn til å bråke. Vi hadde kamera med, og bilder ble det.

En ny verden

Nå har jeg fått min egen blogg. Jeg kan endelig begynne å fortelle om de viktige tingene i livet. Det som betyr noe er å ha det godt; få god mat, mange godbiter, trening, utfordringer, mosjon, hundemøter og lufteturer. Det er bare litt merkelig at PCen får mer oppmerksomhet enn meg i disse dager. Marit forteller at hun er en novise i bloggverdenen, og må prøve seg litt fram i starten.