Jeg ble gjenglemt! Det er sant! Mennesket mitt kledde på seg, sa "ha det bra, kommer snart", og forlot hjemmet. Jeg gikk berserk! Jeg hylte, ulte, remjet.... Da mennesket sto ute ved bilen i veien skjønte hun jo at første forbipasserende ville dra opp mobilen, og melde fra om hund i stor nød. Så hun tok til vettet, og hentet meg. Puh, jeg fikk være med i bilen, og alt var såre vel.
Endelig, etter 4 år har mitt menneske lært. Det er godt å vite at de ikke blir for gamle til å lære nye kunster. Min matmor har altså trodd at hun har sagt "ha det bra, kommer snart", og da har jeg skjønt at jeg skulle være hjemme. Nå vet hun at hun kan si akkurat hva hun vil. Gjerne "abra kadabra". Jeg er en arbeidshund, og har et øye på mennesket mitt hele tiden. Så når hun begynner å ordne med klær følger jeg alltid med. Da sjekker jeg hva som skal skje! Så vet jeg, som regel, om det inkluderer meg eller ikke. Skal jeg ikke være med, kan jeg sove til hun er tilbake.
I går kom turbuksa på kl. 11.30; garantert tur! Forventningene på topp! Ingen diskusjon! Mennesket mumlet noe om å kjøre på apoteket først, HALLO; jeg er en hund! Dette gjør hun ikke ustraffet en gang til: mennesket har lært.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar