"Svikeren" Frost

Frost er blitt voksen! Han er begynt å tenke sjøl, og det passer meg veldig dårlig. Jeg vil at Frost skal gjøre som jeg vil. En dag, da vi var ferdig med turen vår, var det en jogger under skrenten. Hvem hadde funnet frem til "vårt" turområde? Skummelt! All invasjon av ukjente er en trussel mot vår sikkerhet - nemlig! Jeg begynte å hisse meg opp, og planla hvordan denne joggeren skulle kjeppjages dit han kom fra. Marit tok ikke sjansen på å ta seg ned skrenten, og vi venta, lenge. Det gjorde joggeren også - kanskje han lurte på hvor vi hadde tenkt oss. Så til slutt måtte vi ta oss ned selv om joggemannen fortsatt var der. Fornedrelsen var stor da jeg måtte ha bånd på ned skrenten, men på siste hylla tok jeg god fart - slet meg løs - og attakkerte joggeren. Jeg la inn grovt mål og reiste bust over hele ryggen, og så sprang jeg rett mot fremmedkaren. Det var da Frost kom, og skulle oppdra meg. Han gikk i mellom, og krangla skikkelig med meg. Han sa at det ikke var lov å oppføre seg sånn mot folk. Tenk at min lille "elev" kunne svikte meg sånn! Og så viste det seg at det var tysk invasjon - ja, hvem andre ville finne på å legge joggeturen dit? Verst av alt - Frost og Marit - var enige. Marit knotet i vei på engelsk - beklaget oppførselen min og avslørte at jeg bare skulle tøffe meg. Om jeg bare hadde vært i stand til å dra alene på tur så skulle ikke Frost og Marit ha fått være med til MITT eldorado på lenge,lenge...